Mange ringer til Justervesenet for å få råd om valg av kalibreringsintervall.
Valg av kalibreringsintervall vurderes i forhold til den måleusikkerheten man ønsker å oppnå, men risikoen for feil på grunn av typen bruk og graden av belastninger utstyret er utsatt for i perioden mellom hver kalibrering, samt konsekvenser ved feilmålinger, bør også vurderes. I en akkreditering vil de valgene som er foretatt vedrørende lengden på kalibreringsintervaller vurderes i lys av dette. Kompetanse på det aktuelle fagfeltet er her viktig. I sammenheng med en akkreditering gir NA råd om kalibreringsintervall for enkelte typer instrumenter, for eksempel vekter i NA Dok 26a og mer generelle råd i Guideline fra ILAC, ILAC-G24. Øvrige dokumenter fra NA finnes i dokumentoversikt. Instrumenter som brukes ved økonomisk oppgjør, og dermed faller innenfor Lov om målenheter, måling og normaltid, har revisjonsperioder definert i tekniske forskrifter.
For de som ikke har slike føringer gis noen generelle råd her, men denne listen er sikkert ikke fullstendig:
1)
Leverandøren av måleutstyret bør kunne gi informasjon om typisk stabilitet (drift) av det måleutstyret de har levert. Produsenten av måleutstyret har inngående kunnskap om egenskaper til de komponentene som inngår i utstyret, og bør også ha fulgt opp typen utstyr med målinger slik at de kan gi en spesifikasjon på hvilken typisk drift utstyret vil være utsatt for. Ofte er det også spesifisert i internasjonale eller nasjonale standarder hvilken maksimal drift en type måleutstyr skal ha.
2)
Ved en akkreditering av en kalibreringsoppgave kreves det at måleinstrumenter behandles som individer (hvert instrument er merket med id.nr), og selv om utstyret tilhører en klasse måleinstrumenter som har en typisk drift oppgitt i et datablad eller en standard, kreves det at det enkelte instrumentets drift måles og dokumenteres. Kalibreringsintervallet for hvert enkelt instrument vurderes individuelt.
3)
I prinsippet bør kalibreringsintervallet vurderes på nytt etter hver nye kalibrering. Vi anbefaler å kalibrere hyppig til å begynne med. Allerede etter 2. gangs kalibrering kan man vurdere driften til et måleinstrument. Dersom stabiliteten er god (liten drift) siden 1. gangs kalibrering, kan man øke kalibreringsintervallet. Dersom 3. gangs kalibrering også viser god stabilitet kan man vurdere å øke kalibreringsintervallet ytterligere, og så videre, inntil et maksimalt kalibreringsintervall. Tiden til neste kalibrering vurderes i forhold til den driften som er registrert og den ønskede måleusikkerheten.
4)
Maksimalt kalibreringsintervall vurderes i forhold til risikoen for at det oppstår feil på grunn av typen bruk og de belastninger instrumentet er utsatt for, samt konsekvenser ved feilmålinger. Maksimalt kalibreringsintervall settes skjønnsmessig av brukeren, eventuelt i henhold til krav fra myndigheter eller innenfor omfanget av en akkreditering der disse finnes.
5)
Dersom en referansenormal viser seg å ha svært stor drift, eller driftskarakteristikken har endret seg markert siden tidligere stabile resultater, kan det være aktuelt å vrake den som referansenormal, og anskaffe en ny. Dette sees i forhold til ønsket måleusikkerhet, og økonomiske krav til kalibreringsintervall. En ny driftskurve for den nye referansenormalen bygges opp.
6)
I tiden mellom hver kalibrering av referansenormalene bør man inspisere dem jevnlig, i den grad det er mulig, for å avdekke feil eller mangler som kan påvirke målingene. Ved mistanke om feil, kan man kontrollere normalene ved å gjøre kryssmålinger med egne normaler (hvis man har dobbelt sett normaler) eller sende normalene inn til ny kalibrering før planlagt.
For mer informasjon om hvordan man kan korrigere måleresultatene for drift, eller for hvordan man kan la være å korrigere for drift og i stedet inkludere driften i angivelse av måleusikkerhet, viser vi til Justervesenets kurs i beregning av måleusikkerhet.
Kontaktperson: Helge Karlsson